Leser boken til Mia Tørnblom, og der anbefaler hun å skrive en jeg er bra bok for å bedre selvfølelsen. Tenkte at mandag er en fin dag å begynne, så da prøver jeg…

Det er tre rubrikker, "Bra", "takk" og "hjelp". Man skal skrive tre ting under hver rubrikk.

"BRA"

Jeg ga alt på trening i dag

Jeg har spist riktig i hele dag

Jeg har gjort en god innsats på jobb i dag

"TAKK"

Takk for vennene mine

Takk for at jeg har et sted å bo

Takk for at jeg kan velge hva jeg vil

"HJELP"

Hjelp meg til å komme gjennom timen med terapeuten min i morgen

Hjelp meg til å klare hele spinningtimen i morgen

Hjelp meg til å se alt det gode som skjer med meg

Dette var ikke lett må jeg si. Brukte vel omlag 50 min… Det skal visst bli lettere etterhvert, så jeg satser på det. Så får vi se om Mia har rett i sine teorier..:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

får ikke noe bakgrunnsbilde… går inn på bytt bakgrunn, så velger jeg eget bilde og laster opp, men det kommer ikke…. hva er det jeg gjør feil??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er det snart 4 uker siden jeg fikk meg noen nye møbler, ommøblerte og fikk det ganske så koselig hjemme hos meg selv. Og det er bare nevøen min som har sett det. Han er 4 år… Er det meg det er noe galt med siden ingen har interesse av å besøke meg? Bare lurer jeg… Synes det er ganske patetisk at jeg ikke har hatt besøk på flere uker… Må man alltid be folk? Jeg venter ikke på å bli bedt bort, da er det ikke sikkert jeg hadde vært noen steder, tenker jeg. Derfor går jeg på besøk. Ok, så er jeg på trening 3-4 ganger i uka, men sist jeg sjekket, var det fremdeles 7 dager i en uke…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fikk en mail av venninnen min i dag. Der stod det kort fortalt at jeg må prøve å slutte å tenke på alt vondt som har skjedd og heller leve i dag. Og det stemmer jo faktisk! Jeg har gått rundt nå en god stund og latt meg selv bli deprimert og lei meg og frustrert over alt som har skjedd med meg. Er det en god måte å leve livet på?? Nei!! Fikk meg en tankevekker… Har måttet få noen av de, men som oftest så hjelper de. Må minnes på det innimellom, men trenger noen som forteller meg sannheten og får meg til å åpne øynene.

Må prøve å snu alt sammen. Jeg overlevde all dritten, jeg er fremdeles her! Og nå gjør jeg drastiske tiltak for å få et bedre liv. (synes jeg selv ihvertfall..) Jeg har tatt tak i problemene mine og jeg jobber for å komme dit jeg vil. Faller noen ganger tilbake, men det må være greit! Ok, så spiste jeg sjokolade i går, men jeg skar meg ikke, og det er faktisk det viktigste! Og det er jeg kjempe stolt over! Skjæring er ikke løsningen på noen av problemene mine og ingenting blir bedre etterpå. Jeg er ferdig med det. Det er et avsluttet kapittel i livet mitt for alltid. Nå er det nye tider.

Det er mye som er positivt i livet mitt og det er det jeg er nødt til å fokusere på.

1.Jeg har noen helt fantastiske tantebarn som forguder meg for den jeg er! Kan man egentlig ønske mer?

2.Jeg har en kjempe god venninne som er der for meg og er glad i meg! 

3.Jeg tok et valg, og begynte på skole etter mange år i arbeidslivet. Stortrives som student!

4.Jeg koser meg skikkelig på trening og møter mange hyggelige mennesker!

Må rett og slett bli flinkere til å tenke på dette når dagene er tunge og vanskelige. Det er tøft og vanskelig, men jeg er sterk nok og jeg skal klare dette her!

Og når det gjelder vekta, har jeg satt meg som mål, at til sommeren skal jeg og venninnen min ut og kjøpe kjoler til meg! Det er noe jeg gleder meg vanvittig til og det skal jeg klare!!

Håper alle der ute har en fin helg:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har vært en tung dag i dag. Føler meg nedfor og helt alene i verden. Ingen spesiell årsak, men tungsinnet bare siger over meg uten grunn. Kjente på meg at følelsen til å kutte meg selv ikke var langt unna i stad, så jeg gikk på butikken. Måtte bare ut av huset en tur. Endte opp med både brus og sjokolade, noe som er vanvittig mye bedre enn å skade meg selv! Men fikk så dårlig følelse etterpå. Prøver jo iherdig å gå ned i vekt, trener 3 og 4 ganger i uka. Og så ødelegger jeg ved å hive innpå sjokolade!! Det er ikke den måten man går ned i vekt på vet jeg!

Har ei venninne jeg kan ringe, men synes det er vanskelig å ta konktakt med henne. Føler til en viss grad at jeg bør fikse dette selv, samtidig som det har vært mye for henne med meg en stund. Kjøpte meg en bok om selvfølelse i går. Der står det blant annet at folk med lav selvfølelse ofte blir selvopptatte. Da gikk det opp et lys for meg! Vet jeg har lav selvfølelse og selvtillit. Har nok tenkt veldig mye på meg selv i det siste, og ikke så mye på andre. De tankene som dreier seg om andre, går på hva de tenker og mener om meg. Synes de at jeg er stygg, ekkel, feit osv? Hva tenker de når jeg kommer inn i treningssalen? Ler de av meg? Hvorfor skal ikke andre tenke det om meg, når jeg gjør det selv? En sjelden gang klarer jeg å lytte til hva andre sier. Før var jeg flinkere til det. Kan være det har noe med at jeg endelig har begynt å ta fatt i problemene mine, men jeg vil ikke være et sånt menneske som ikke kan lytte og bry seg om de jeg er glad i bare fordi jeg jobber med meg selv! Vil jo kunne være der for de!

Hadde første samtalen hos terapeuten min igjen i går etter juleferien. En såkalt evalueringssamtale. Det første jeg tenkte, var at hun mente jeg ikke hadde gjort nok fremskritt til å kunne fortsette timene. Skrekk og gru!! Men det var helt opp til meg om jeg ville fortsette. Hun syntes jeg hadde kommet ganske langt, med tanke på hvor få samtaler vi har hatt. Synes ikke at det jeg har oppnådd er så veldig bemerkelsesverdig. Mener jeg burde ha kommet mye lenger, er jo veldig klar over alt som er galt, alt jeg vil gjøre noe med. Og jeg skjønner hvorfor jeg har de problemene jeg har. Har ganske så god selvinnsikt, og da burde det ikke være et så stort problem å få ordnet opp i saker og ting mener jeg! Men jeg får ihvertfall fortsette med samtalene, og det er så deilig, så deilig!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Var på første spinning time i går, og hvem hadde trodd at sykling skulle være så utrolig moro?? Ikke jeg ivhertfall! Det brant, svidde, gjorde usannsynlig vondt, og svetten rant, men allikevel helt fantastisk! Nå er blir det spinning hver tirsdag fremover! Heftig!! Love it!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bare simpelthen elsker body jam!!! Smiler nesten konstant i 60 min! Det er så sinnsykt moro! Så for dere som aldri har prøvd det, just go for it!! Lover at dere ikke vil angre!

Er på topp i en hel time og fortsetter å være der når jeg har kommet meg hjem…

PRØV!!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå går jeg på 4 natten uten noe særlig søvn… Vet det ikke er så sent enda, men etter 3 netter uten søvn, skulle jeg legge meg tidlig i dag. Har trent også i dag, og var rett og slett innmari sliten i stad. Men det er noe magisk som skjer med en gang jeg legger hodet ned på puten… Jeg blir lysvåken, akkurat som om jeg har sovet ferdig. Hadde bare hodet og kroppen kunne blitt enig, så hadde jeg fått min skjønnhetssøvn i natt. Det burde jo ikke være noe problem. Alle trenger jo søvn, jeg også!

Har sluppet opp for løsninger… Drikker ikke kaffe på kvelden, ei heller brus. Har prøvd å lese og ikke lese på senga, har gjort meg klar for senga så det bare er å legge seg med en gang jeg blir trøtt. Ikke kan jeg drikke meg full på vin heller på en vanlig ukedag… Har prøvd noen avslappningsmetoder, te og sovepiller, men alt bare priller av på meg. Skal vel være glad for at jeg er tom for sovepiller, de er veldig vanedannende, og jeg vil ikke bli avhengig av de heller. Hva slags andre muligheter har jeg igjen da? Vet at jeg sover forholdsvis bra borte hos enkelte. Men seriøst, så er det ikke så veldig digg å ligge på sofaen til venner og familie. Jeg er nødt til å klare å sove i min egen seng!

Blir innmari sliten psykisk også av dette her. Har liksom ikke krefter til å tenke positivt, holde de negative tankene unna. Klarer ikke stå i mot så mye lenger nå… Føler meg langt i fra så sterk som jeg gjorde før jul. Føler det går feil vei nå. Føler jeg nærmer meg kjelleren. Har mange pessimistiske tanker på gang. Skulle gjerne fortalt alt dette til M, men klarer det ikke. Vil så gjerne at hun skal se fremgang, være stolt av det jeg har oppnådd. Og nå føles det som om alt jeg har klart er på vei ned igjen. Det er ikke det jeg vil at hun skal oppleve med meg. Innerst inne vet jeg at hun skjønner at det går frem og tilbake under en sånn prosess som jeg gjennomgår. Og jeg vet at jeg kan prate med henne om alt. Det er bare vanskelig når jeg er så skuffet over meg selv…

En av tingene som ikke har forandret seg, er at jeg står fast på at det ikke var min skyld at jeg ble voldtatt og misbrukt. Det er ingenting jeg kunne gjort for at det ikke skulle skjedd. Men føler fremdeles enorm skam, føler meg skitten og brukt. Klarer ikke se meg selv i speilet, alt jeg ser er ekkelt, stygt og kvalmt. Føler jeg ikke er verdt en dritt! Hvorfor skulle dette skje med meg?? Jeg tror ikke jeg er sterk nok til å komme meg gjennom det her….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har vært på trening i dag. Body jam som det så fint heter. Synes fremdeles det er veldig gøy! Håper hver eneste time at det skal komme en ny som er i det minste bare bitte litt større enn meg. Plager meg at jeg er den største hver time… Jeg slipper alle hemninger, men tenker på det hele tiden. Passer alltid på å stå bak noen, så jeg slipper å se meg selv i speilet.

Har blitt fortalt at man skal spise etter trening, så når jeg kom hjem, lagde jeg salat med kyllingfilet og masse grønnsaker. Spiste sikkert ikke nok, men spiser det jeg klarer, så får det være greit. Lagde da nok til at jeg har lunsj to dager. Spiste kyllingfilet igjen til middag, med grov pasta. Satser på at det er en grei og sunn middag..

Synes det er veldig vanskelig dette med spising. Vet liksom ikke helt hva jeg skal spise. Middager er det vanskeligste. Hva er bra og ikke bra? Venninnen min sier at ideelt skal jeg spise hver 3 time, men det er sjelden jeg får til. Fra og med ungdomskolen, har jeg egentlig bare spist lunsj og middag. Nå skal jeg liksom spise nesten kontinuerlig hele dagen! Hva gir du meg a??? Tenker at jeg må prøve så godt jeg kan, ellers er det ikke sikkert at jeg går ned i vekt. Og jeg har avtale med M at til sommeren skal vi ut og handle kjoler og masse klær! Og det vil jeg ikke gjøre hvis jeg ikke har gått ned nok…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter to våkenetter, var jeg endelig på vei inn i drømmeland da vifta på soveromemt plutselig sluttet å gå. Selvfølgelig våknet jeg… Skulle skru på lyset, men det funket jo ikke det heller. Å befinne seg i totalt mørke, er kjempe skummelt for meg. Sover uten lys, men kan ikke ha det helt mørkt når jeg er våken. Er ganske mørkeredd, og panikken bredte seg for fullt med en gang. Det første jeg tenker på, er at nå kommer det noen som skal voldta meg en gang til. Får ikke puste og hyperventilerer. Blir så redd at jeg ikke tør å røre på meg. Hvis jeg later som om det ikke er noen hjemme, er det ingen som finner meg. Utrolig irrasjonell tankegang, men hjernen slutter å virke når jeg blir så redd. Det tok meg nesten 30 min før jeg mannet meg opp og gikk ut i stua. Brukte mobilen som lys og fant en lommelykt. Satt i stummende mørke og ble bare mer og mer redd. Tenker bare på at han som voldtok meg for 16 år siden skulle komme tilbake. Det er det verste som kunne skjedd meg. At jeg skulle opplevd hele dritten på nytt. Jeg vet ikke hvem han er, men hva om han vet hvem jeg er og hvor jeg bor? Det vet jeg ikke noe om. Jeg husker ansiktet hans, kroppen, lukten, alt sammen, men har aldri visst hvem han er. Tenk om han bor et sted ikke langt unna meg? Venter nesten bare på at han skal banke på døra mi…

Har sett han en gang for ikke lenge siden på et kjøpesenter i nærheten av det jeg bor. Fikk totalt panikk. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og tårene presset på. (jeg griner sjelden og ihvertfall ikke foran andre mennesker…) Kom meg unna, men angsten og skrekken satt veldig lenge etterpå. Siden jeg så han der, hvor stor er sjansen for at jeg skal se han igjen? Føler meg utrygg i nærmiljøet og der jeg bor. Har flyttet veldig mange ganger pga dette. Er bare trygg enkelte steder.  Synes det er helt for jævlig at jeg ikke kan føle meg trygg når jeg er alene. Kan ikke gjøre meg avhengig av at andre skal være tilstede for at jeg skal være trygg.

Føler veldig for å skjære meg, men prøver å skrive istedenfor. Vil ikke for alt i verden ødelegge de 5 ukene uten skjæring!

Det er bare så synd at dette skjer på natten. Hadde det vært på dagtid, kunne jeg alltids ringt M og pratet. Men jeg vil ikke vekke henne bare fordi strømmen gikk. Hun hadde forstått, men føler liksom at jeg bør klare det selv… Litt stolthet har jeg fremdeles i behold.

Og der er så tragisk at han fremdeles "kontrollerer" meg etter så mange år. Det er jo for fanken mitt liv! Når skal jeg slutte å la han ha makt over meg? Er så skuffet over meg selv som fremdeles lar han gjøre dette mot meg… Trodde jeg var sterkere enn som så. Betyr dette at de timene jeg har hatt som terapeuten min ikke har hatt noen innvirkning på hvordan jeg tenker? Funker det kanskje ikke? Hvis det ikke funker, hva gjør jeg da??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende